______________________________________________________________________________________________________________________________

Sagn fra Namdalen



Historier fra Namsos og Namdalen med omegn:

- På denne siden vil jeg prøve å samle historier som jeg har opplevd. Noen har jeg fått tilsendt. Historiene jeg har skrevet ned er tilnærmet "heilt sainne"..... Her er noen fra min tidligere arbeidsplass på Bjørum, ved Sykehuset Namsos: 1979 -2009. Feskhistorian kain æ skriv oinner på, dæm e sjølopplevd...

Osthøvlan:

Foto: I manko på osthøvla i 2007 har æ brukt kakspada fer å vis situasjonen.
- Ein ettermiddag fikk vi ei feilsending på 12 osthøvla te gammelavdelinga. Herre her mått vi prøv å utnøtt på eit eller annia vis, tænkt æ og ein sosionom. Det vi såg, va at vi trøngt nyitt tekjøkken. Ellers hadd vi registrert over længer ti, at ein av pleieran brukt å blain å prøv ut de forskjeligast varrianta av pålægg på kaka. Hain brukt oft osthøveln te pålæggskniv. Vi bestæmt oss fer å lån ei drillborr te vaktmestern å forsøk å lag litt artigheit ut av forsendelsa. Vi møtt tidlig næste mårra, før de ainnner kom på jobb. Det vart borra tolv hål i kopphylla, som vi rægna med skoil skiftes læll. Te slutt sætt vi osthøvlan i hålan og skreiv ut strimla med klisterlappa i forkant av hylla, med forslag på12 forskjellige pålleggsorta: Eksempel: Makrell med ost, brunost med kaviar, jordbærsyltetøy med leverpostei osv. Vi jobba knallhardt og rakk å gjørra ailt klart, før de andre kom på jobb - det vart ei trivelig formiddag med skjæmt og morro....Nils

Tobakksautomaten:

- Æ og eit par arbeidskamerata har bestandi vorri antirøykera, sjøl om æ tidlig på 60-tallet jobba som visargut om sommarn te ein onkel i Sverresgata i Namsos. Hain va ageint fer Petterøes tobakksfabrikk. - Først på 90-tallet va halvparten av personale røykera og halvparten itj, i avdelinga. Når vi hadd vektie saker å diskuter, - og røykeran itj va enig med oss, prøvd dæm å røyk oss ut av huset. Herre her ble vi mæktig lei av.
- Ein dag begynt ein av min kollega å tegn displaye te ein automat på ein stor plakat - tilnærma tastaturet på ein pengeautomat. Plakaten blei hængt opp på væggen i pauseromme. Ætte fleir møta med utflytanes kreativ tankevirksomheit, kom vi frem te at vi mått ha ein plakat også på dein ainner sia av væggen mot møterommet, på matings- og registreringsia. Vi jol også ei teføing på plakaten mot pauserommet og tegna inn ein mikrofonfunksjon i kroppshøgd. Tanken va at røkarn oft va så "røyksjuk", at hain/ho itj klart å tast inn koden te kontantkorte på groinn av frustrasjon og skjelvinga. Med mikrofon koin hain prat eller rop me forskjellig volum inn i mikrofon fer å få ut ønska vara, - Petterøes sigarettsnitt, Tidemands Gull nr. 3, Karva blad osv. Ein annia ledning gikk fra tastaturet te ein dekoder på ainner sia av veggen kor matingsautomaten sto, tekobla ein CD-spællar. Meinga med dekodern og CD-spællarn va at vi på matingssia skol bli spard fer røykerans stress og mas ætte tobakk. Dekoderns funksjon va å omform høge rop ætte røyk te dein finaste musikk. Ved "smud" bestilling koin CD´n "O´Island in the sun" bli spælt av automatisk. Va røykarn stressa og rusten, joma melodia som "Æ røyke 60 om da´n"(Øystein Sunde) ,Five hundred miles away fom home"(Bobby Bare), "Jailhouse rock"(Elvis) og " Æ længte hjæm"(Kirsti Sparbo), ut i romme. Te slutt va ein kabel tænkt plugga inn i en PC ve sia av matingsautomaten og koin registrer antall røyka sigaretta, sigara og pakka tobakk i døgne pær brukar.
- Røykeran slo te med en motaksjon og hængt opp plakata me ordlyden: " Vær snill mot røykerne". Navne på ein tiliar hælseminister figurerte også på væggan: " K.E. va itj dom , han likt itj kvitløk... " Aill veit vi kolles dein krigen eint...Vi fekk alleir te å sætt planan ut i live, - æ meine automatproduksjon, - fer nån år ættepå kom røykeloven som ei vælsignels fer oss tommelpadlera..... Nils

Næstenkollisjon:

- Ein arbeidskollega som jobba samme skift som mæ, spurt ein mårra om æ koin heint han på Spillum, da han skoil lever inn bil´n te kontrol. Det var vår i lufta - duskregn, - og fortsatt litt skomt. På tebaketurn´n kjørt vi gjennom Hestmarka. I gangfeiltet ved NTE mått æ sakn farten, fer det som fer mæ så ut som ein hoin med eier. Plutselig tok dyret løst fra vænstre og skaut over vegen. Det traff bil´n med ein av bakfotan og blei veppa rundt i grøfta på høgersia imot Namsoshall´n. Æ skvatt og bråstoppa og fikk litt av eit syn. Hoin va ein sau som hadd rømt fra Bøndenes Salgslag og va reid for å dau. Ætte kom slaktar´n i kvit drakt. Dæm sprang bægge opp mot hall´n. Vi vart settan heilt paralysert i nån minutt fer æ klard å ta laus og kjør tebake til avdelinga på Bjørum. Aldri før eller si har æ opplevd nokkå sånt i by´n. Slaktar´n hadd vest plagdes i omtreint ei tim før hain klart å fang rømlingen.....Nils

Sommar og dyr lunsj:

- Det va mett i juni og styggvarmt. Huske itj heilt åre, men det mått værra på slutten tå 80-tallet. Folket satt i solvæggen bakom gammelavdelinga og slappa av. Vi had hængt opp volleyballnættet - dæm som klard det i solsteiken, spælt volleyball. Lunsjen nærma sæ - æ fekk i oppdrag å kjør ned te´n L. Johansen fer å kjøp is, fløyti og jordbær. Problemet va at pausen bærre vara i trædve menutt, så æ hadd det travelt. På tur oppover ætte haineln, - på østre - strækket nefer Bohus, va æ litt fer hal på gassen. Pluselig så æ ein mainn i uniform som stod å venka te mæ i krysse attme HiNT, - hjælp UP kontrol. Æ klard å lirk på mæ sekkerheitsælan, slo på kortlysan og slakka ned. " Det gikk vel litti fort- du vart mård te 65 km/t", sa polis´n og flira. Hain hadde sekkert fått sæ ei opplevels fer live. "Kain æ få sjå særtifikatet og vongkort" ? Dæsken, det har æ glømt heim, fekk æ fram. "Ok", og kr.1500 i forelægg kom det på ein lapp igjennom sideruta. Politimainn va av det humane slaget. "Du får kjør heim ætte særtifikatet å kom å vis det her om et kvarter", sa han og hadd det vest vældig arti.
- 2 liter´n med is va godt tina - næsten vorti te fløyti, da æ returnert te avdelinga. Så va det å færra ætte særtifikatet. Det vart ein heiller aktiv og dyr lunsj - dein da´n........Nils

Livet langs kysten:

Arve Svendsen (Fra Nord-Statland og Byåsen i Namsos): Rekvedsamling.
To brødre (kvæna) drev og rodde langs kysten nordpå for å samle brensel til vinteren. Det var spådd en skikkelig fimbulvinter (svinekaldt)! Det var magert med rekveden, sikkert mange som var ute i samme ærende? Dem rodde ut og inn i alle bukter og viker, og det var mange fraflytta plassa kor dem sikkert likegodt kunne ha dratt opp og stjælt med sæ den sammenraste kaia, eller naustet. Men det villa ha vært for jævlig, og ikke minst ulovlig. Det lei langt på dag og dem nådde ei strand kor det såg ut for at det skulle bli en brukbar fangst. Også her låg et gammelt bruk, men jorda var så overgrodd at her kunne det neppe bo ei sjæl(?) Spissa nådde fjæra, og dem gikk straks i gang med sanking av rakster. Har ikke holdt det gående så veldig lenge før en gammel kaill kjæm busanes gjennom det stive graset; ”Hut dokker vækk herfra, aillt som ræk i land her e mett!” sier det gjenngrodde trynet hvor det sitter ei snadde i. De to brødrene blir bare stående å glo på hverandre som to spørsmålstegn?? Det vart merkbart stille ei stund….inntil den mest snartenkte av brødrene utbryter; ”Ka farsken…….. .lat oss sei at æ og bror min låg utpå bukta her og pilka……..så kom det ein bråttsjø og kvelva båten. Bror min drukna og rak i land her. E han da broren din?”
----------------------------------------------------------------------------------------------------
Ei mye brukt historie i godt karsklag inni ein lavvo for eksempel, fortalt av Arve Svendsen

Ivrig fisker:

Det skal være fortalt at hanTeodor var uvanlig ivrig etter å komme seg på sjøen med torskegarna sine. Båten hadde stått ei stund på land for ny bunnsmøring. Det hadde vært god tørke noen dager med sol fra klar himmel. Så kom meldingene om at torsken var på innsig og Teodor ble heilt vill og fikk sjøsatt fortere enn svint. Han hadde oversett at sola også hadde tørka ut bordene i vannlinja – der var store sprekker. Så Teodor rakk ikke å komme så langt utafor marebakken før det pipla inn. Men som nordlændinger flest skulle det meir te for å bli skremt. Her skulle det settes garn om det ble litt blautt i dørken. Plektene flaut rundt beina hans da han var klar til å sette, og da den siste blåsa gikk over ripa så sank båten under beina hans. Rundt odden kom naboen hans, han Henrik, tøffanes med sjarken (dunk – dunk – dunk!) - og idet han passerer Teodor som ligger og klamrer seg til ei av blåsene, så roper han; ”Jasså du Teodor, e du ute og setter torskegarn uten å ha båt med dæ?”
-----------------------------------------------------------------------------------------------------

Fritt gjengitt etter verdens beste trønderskrøner (Arve Svendsen)

Emne: Sukk!! - kvinner ... :

En mann og hans kone dro på ferie til en liten hytte ved sjøen, hvor mannen hadde tillatelse til å fiske. Mannen var meget glad for å kunne fiske og konen for å lese bøker. En morgen kom mannen tilbake fra sin tidlige fisketur og bestemte seg for å ta en middagslur. Konen besluttet seg for å ro en liten tur i båten. Etter en stund fant hun et hyggeligt sted ute på sjøen og kastet ankeret. Etter en halv times tid dukket en fiskeri-vakt opp. "Godmorgen frue, hva gjør De på?" "Jeg leser", svarte kvinnen, "kan De ikke se det?" "De befinner Dem på et område hvor fiske er forbudt", sa vakten. "Men jeg fisker jo ikke" "Det er mulig at De ikke fisker, men De har utstyret med og derfor er jeg nødt til at gi deg en bot" "Hvis De gjør det, så er jeg nødt til å melde Dem for voldtekt", sa kvinnen. "Jammen jeg har jo ikke rørt Dem", svarte vakten "Det er meget mulig, men De har utstyret med! Moral: Argumentér ALDRI med en kvinne som kan lese!!!

Fiskehistorier ( orlyden tilegnet fluefiskere) og feskuttrøkk (fer oss med marktrø) fra ca. 1956-1980 i Sør- Namsen:

Utrøkk som hi sætt sæ i minne:

- Når vi tiliar sætt garn eiller fæska attme muinningen av elva Namsen på vår´n (ca. 1 km utom munningen på Selnes Vikan), fekk vi oft laks som hadd overvintra i ælva og gått ut i fjorn fer å feit seg opp te sommar´n. Herre fesken va det itj lov te å fang. Dein skoil slæppes ut igjæn - levvanes, vess dein gjekk i garn, - beit på ein sluk eller marktrø. Kjennetægnet på dein herre avmagra laks´n va at hain va lang og smal, - og det såg ut som om hauet va alt fer stort på´n. Hain va itj god på smak heiller. Fesken va avmagra og styggsopin og hadd lætt fer å bit på ailt som rørt på sæ i vatnet. Det e oft dein først fesken ein får når lakssesongen åpne i Namsen. Når lauvet e eit musøre stort og homla suse, da e laksesongen i gang oppi ælva, - i metten tå mai måna.
Her e nån av klængnavnan på den avmagra laks´n:
- Overvintring
- Oppstoddi(u)
- slåp
Forskjeller på laks og ørret:
- En ørret hopper mens en laks springer eller kaster seg i sjø, vann og elv...

- Vest nån veit eller hi nån fleir klængnavn, så mail mæ...Nils

Havørna:

Fritt fortalt etter T. Althe:
Æ fikk oppleva å værra med morfar på uerfeske, mang ein gong. Siste turen va te holdet utafor Breivika på Nord-Statland. Æ hadd med med mæ ein arbeidsammerat.Vi fant holdet og feska godt med uer, - som alti ei stor opplevels. Måsi og havørn bruke å kom flygan når de ser uern flyte opp litt bortenfor båten. Årsaken te at den kommer så raskt te overflata, er at den står på svært djupt vann og blir "sprængt" når den blir dradd opp. Et "me" heter det der vi feske uer´n. Den som ror "andøver" for å hold båten i meet**. E det strøm, ska det træning te. Dameuer´n, de minste, ble kasta te ørna og kongeuer´n ble filetert te meddagsmat.
- Da vi kom på land og sto å gjor opp fesken, fortalte morfar om ein gong han feska uer lenger uti fjor´n. Holdet eller meet va sjølvsagt hæmmelig. Han skoil akkurat te å starte opp motoren da han såg ei v-stripe i sjøen og en finne som stakk opp. Det var tydlig en storlaks som gikk høgt i det varme vannet. Plutselig kom det ei havørn og satt klørn i laksen. Ørna hang fast og klarte ikke å lette med fesken, som prøvd å dra ørna under. Det ble et skikkelig basketak. Ørna klart te slutt å kom sæ laus. Den va heldig som itj brakk vingan....
** Me= Fiskeplassen der fiskerne etter mange års erfaring vet hvor fisken står. Meet, holdet eller fiskeplassen er ofte hemmelig og går i arv i slektene. Det er som oftest ikke nedskrevet, - og kan kalles en taus kunnskap. Ligger båten riktig i meet, kan vi tenke oss to siktepunkter i land og båten som ligger i toppen på trekanten utpå fjorden. For å opdage nye me, ble det ofte brukt djupvanns line.... Nils

Uver i sikte?

Fritt gjenfortalt etter Hans O. Trana:
Kæm har itj hørt om tjeld med raue fota og rødt næbb?
- Ein fin sommerdag va far på besøk i eit hus i Einvika i Flatanger. Huset lå tett bak nøstan, omlag femti meter fra strandkainten. Fra vinduet var det fri sikt ne te fjæra. Far satt og såg ut over, - sola sakk rolig i det speilblanke havet - et fantastisk syn. Med et blei han var nå som rørt sæ blaint stein og tang like ved båtstøa. Ein tjeld hadde lagt egg akkurat i flommålet. No jobba dein hardt med å roill eggan med nebbet lenger opp i fjæra. Det var næsten som om fugln hadd hørd værmeldinga. Det va meldt uver og nordvest kuling på Folla....

ViIlminken:

Tidlig på 80-tallet kjøpt æ feskkort i Morkaelva på Tøtal. Planen var at æ skoil begynn å fesk i storfossen nedenfor den øverste brua, før det ble mørkt, og følg elva nedover utover kveld´n. I Morka kan en få smålaks og auri, når det er nok vannføring. Æ stilte mæ på ein flat stein nedunder fossen, der det var fint å stå og fesk med mark og dopp. Etter ei stund fikk æ napp og dro på land en auri på ca. 0,5 kg. Æ bløggan og la´n på stein mellom fotan og fortsatt å fesk. Plutselig hørd æ ei rastling bak mæ. I samme øyeblikk som æ snudd mæ, så æ et glimt av ei ein mink, som stakk av med fangsten og dro fesken inn under nån steina i ura nedenfor brua. Æ følt mæ heilt avvæpna - hadd itj en sjans. Villminken vart mætt....Nils

Ål oppgang

- Eit par år ætte sto æ og bror min på samma plassen og på samma stein i elva. Vi hadd dradd inn dopan og skoil te å ha på ny mark på anglan - veint i rætning brua over storfossen. Det heilt på å mørtna. Plutselig begynt berget oppunder brua å bevæg sæ. Et forunderlig syn. Bergvæggen hva dækt av ålunga, som gikk opp på sida av fossen og videre opp elva. Det hva litt av ei opplevels. Dein kveld´n vart det dårlig med fesken.Vi hadd vorri vitne te åloppgang....Nils

Hornmina:

Far ble gift med ei dame fra Nord- Statland like utenfor Hoddøya i sør-Namsen tidlig på 50-tallet. Da min søster ble født, ble det bestemt at barnedåpen skulle holdes på Statland. For å skaffe middag til selskapet, dro far og en gammelonkel av meg fra Båtsvika ut på "aurisjøen". Vanlig rute den gang var å dra ut fra Statland forbi Ledangsvalen- der var det så smalt at en kunne dra båten over på flo sjø. Neste stopp var Storsteinsvika, Leirfjorden, Lovikan og ut til Finnsneset, for deretter å returnere ved å ro innom et par viker på Otterøyasida.
- Det var dårlig fiske denne natten, kanskje var det for pent vær og rolig sjø. Da de kom til "Kroken" på Otterøya, så de flere store ørretter som vaket ved en odde, der de viste det var bra å kaste med aurinot. Nota var småbindt, med en maskevidde på ca. 20 omfar og laget av tjærebredd bomulsgarn. Den lå fint greid med korka på eine sia og bunnterna på den andre, helt bakerst i prama. Lange tjærebredde hamptau var festet til hver side av selve nota, dette for å kunne varriere avstanden til land når det ble kastet.
- Da de var overbeviste om at det sto øttet under land, var de ikke sen om å kaste. Far ble stående i land for å holde tauet, mens onkel rodde nota ut i en halvsirkel. Det var om å gjøre å ro så stille som mulig, så ikke fisken ble skremt. De brukte nesten hele lengden på not og tau, og da onkel kom i land - plasket de lett med tauene og gikk mot hverandre for å "krysse". Ved å krysse tauene, fikk de samlet nota i en ring. Den gled stille igjennom vannet. Tauene kom etterhvert opp på odden og de begynte og dra i land selve linet. Plutselig hørte de en buldrene lyd ute i notsekken. De hadde dradd svært forsiktig for ikke å rive i stykker nota, hvis den satte seg fast i røtter eller stein på bunnen. Da nota var nesten i land, fikk de se en rund gjenstand med pigger komme opp av sjøen. Øyeblikkelig skjønte begge hva de hadde fått - ei hornmine! Mina var en etterlevning etter tyskerne, eller de allierte fra den 2.verdenskrig og hadde ligget nedsunket - utenfor odden i mange år. Nota hadde viklet seg rundt i mina. Gode råd var dyre. Onkel rodde forsiktig ut og foretok en kort inspeksjon. Han fant ut at det kunne la seg gjøre å skille mina fra nota, hvis han var svært forskiktig. " Du får gå opp i skogen, du som har unga", ropte han til far. Deretter linte han hormina ut av nota, for det var viktig å ta vare på det gode fangstredskapet. Om mina ble sprengt senere eller om det ble fisk til barnedåpen, fikk jeg ikke aldri med meg. Men barnedåp ble det…………Nils

Barndommsminner:

Skrevet av Arve Svendsen fra Nord-Statland, nå bosatt på Henning(2005)
Den iverksatte bardomsminnene mine også.... har jo vært med på aurisjø´n mange ganger!
Vi ungan syntes gamlingan var trege til å kaste....måtte vente så inmari lenge før dem kasta. Ikke så rart, skjønner man nå... ei hampnot* var ikke lett å dra så det burde være litt fangst som fortjeneste. Morfar (Ingvald) kasta ein gang på innsida (sør) av Hvalen...etter sild må vite. Stor var gleden da det istedet for sild dukka opp masse aure og en laks på rundt 10kg. Å kaste med aurinot var til sammenligning å drive med heimebrent. Selvsagt ulovlig, men hvis matauke var til eget bruk så kunne det liksom tolereres, men så snart noen begynte å selge av fangsten ble det værre. Bangsundingan var kjent for å reke fjordlangs med aurinot sent og tidlig. Husker vi satt i Djupvika og speida i kikkerten etter gråmalte småbåter med pram på slep, og i prama kunne vi skimte en mørk kul, som selvsagt var ei overbredd not.
Pappa fikk spesiallaga ei not med lettere garn, som gjorde at trekkingen ble bare halve tyngden. Men det vart aldri kasta før vi så vak i sjøen....det irriterte mæ mange ganger. Det kunne da (for pokker) være fisk der likevel?
Vi dro ut til Finnsneset en gang på høsten, akkurat i den tia multa skulle modnes. Ved ei litt djup vik der ute forankra vi snekka ytterst i bukta. Mor og den lille pomerianen, Teddy, skulle opp i berget for å se etter multa (eller det var andre ærend?) Vi andre rodde med nota inn på bukta, og det skulle være greit for mor bare å dra i landtauget for å komme seg ombord i snekka.
Mens vi satt der inne på bukta og venta på vak i blikkstilla, så hører vi rop samtidig som vi ser at det blir ringer på sjøen rundt der snekka befant seg. Vi kunne ikke se båten fra der vi satt pga. et bratt svaberg som stakk ut mellom oss. Med ett skjønte vi hva som hadde skjedd, og i neste øyeblikk ser vi faren vår springe bortetter svaberget for å komme mor til unnsetning. Jeg er temmelig sikker på at det ikke skulle gå an å løpe den bergsida til vanlig, men i en krisesituasjon lot det seg altså gjøre!
Mor hadde sklidd på berget når ho skulle ta seg ombord, falt i sjøen og kom opp innunder bakpartiet på snekka. Der fikk ho tak i ripa, men forslått og forskrekket måtte ho rope om hjelp. På land sto ei lita gneldrebikje.
Husker ikke så veldig mye av hendelsen ellers, men jeg tror ikke det ble den store fiskefangsten....ei stor opplevelse dog som har festet seg til minnet. Vi kasta også der ute på odden. Da var det min tur til å bli blaut, siden æ sto igjen på land for å holde igjen nota. Da vi holdt på å trekke skled jeg i taren og havna nede i garnet...også det gikk bra.
Farsan fikk en brukbar fangst ute på Hoddøysand mange år senere. Faktisk på ei tid da tilsynet begynte å vise seg i fjorden. Nota ble dessverre stjålet fra uthuset ute på Finnkovstranda (innersia av Hoddøya).

Onkel Øisten og tante Magnhild var jo rene racere på bruk av nota. Da Øisten hadde dagskift på sliperiet så var de to gjerne ute hver senkveld/natt med nota på sensommeren. Husker han slett fælt med mangel på søvn.
Mormor hadde bursdag 2.aug, og det var vanlig med slektstreff i Djupvika hver sommer. Folk lå over alt i huset, noen også i telt. Vi ungan fikk også ofte ligge ute i kottene på loftet, der det var tverrstilte vindu ned mot sjøen. Det var gjerne god stemning nede i stua, og de voksne ble mer og mer høgmeldt. Vi kunne nesten høre hvert ord som ble sagt gjennom den enkle gulvplanken (ingen isolasjon mellom etasjene)....og gjett om vi ungan vart kleine når karan dro ut på "aurisjøen".
Sjå for dæ det "bildet" med havblikk ut hele sør-namsin, med sola på tur ned over Finnsneset....en åpen laksbåt med påhenger full tå feststemte mannfolk, og med ei pram på slem. Etter hvert som de kom lenger ut hørte vi stadig mindre fra gapskratten og motorduren....og vi ungan ble "forlatt" til en koselig bølgebrus i fjærasteianan. Litt prat og latter i et lysere mål kunne saktens bli igjen i stua (fra mormor, mor og tantene våre). Tror vi likevel sovna fort til havbrusen og bekkeklunken, med en lovnad om å få bli med på sjøen dagen etter....kanskje for å line laksnota til morfar, Ingvald.
No er det nesten bare skøttistein igjen i Djupvika!
Har mange gode minna fra mitt fødested...og jeg har fortsatt muligheter til å friske dem opp siden Arne Sætereng i dag står som eier av husene der. Blir nok en visit til sommeren også, om ikke før. Vi var der under molomartnan i fjor. Kanskje en tradisjon?

Kvinnfolk i nota:

En fin sensommerkveld i 1971 var det tid for årets Kålbringentur med oppgreid aurinot/kastnot baki prama. Det va einno lovlig å kaste med not.
- Morfar hadd tidligar på dagen sjekket værforholdan - når det var flo sjø utpå natta. Hain bestemt også kæm som fikk lov til å være med ut til munningen av Sør- Namsen. Det ble onkel, æ og morfar - det va itj plass for stort fleir. Æ lå heilt fremst i den avrundede baugen. Morfar styrte termosen og onkel satt på ei laus toft oppå nota og styrte båten sekkert i retning av Finnsneset og videre mot Sand, - inntil vi skimtet Hamn på Innvorda. Her var det noen få hus og en bækk som rant ut på på stranda. Vi hørt at det var fest i huset som lå like ovenfor. Æ huska huset va høgt og firkanta og hadde ganske flatt tak. Temperaturen i lufta var rundt + 15´C, det nærma sæ flo sjø og ørreten vaka og hoppa på vika. Det begynte å bli skumt. Motoren ble tatt av prama, - onkel rodde stille ut nota. Morfar stod i akterenden og passa på at steinene på bunnterna og linet ikke fløyka sæ idet korken sklei over den spikerfrie akterstavnen. Jeg stod på land og holdt tauget.
Vi vest at her kunne det oppstå vanskeligheita, når vi skulle dra nota i land. Folket som bodde på Hamn likte ikke at det kom inntrenga og fiska på dæmmes område. Fesken va dæmmes privat og ingen ainnan. Folket på Hamn kastet derfor ut rusten piggtråd, dekk og gamle bildeler utover den grunne stranden, slik at eventuelle ivrige notfeskera som oss skulle få problema med ilanddraginga. På flo sjø koin ingen sjå ulumskheitan.
- Og ganske riktig, - etter nån få drag med taugan satt nota bom fast. Morfar som nettopp hadd boinni seg ny nylonnot , ble itj særlig blid. Han mått ro utpå for å løys dein fra botne. Faren for at fesken i notposen rømte var også stor – på grunn av åpningen som ble, da terna ble hæva fra boin. Vi kunne hør fisken plaska i nota. Æ såg at morfar vefta med en bildel som lignet på en gammel skjerm av en Volvo PV. Da enderlig notposen nærma seg land, fikk vi einda en overraskels. Nedover økra kom et kvinnemenneske i si kjole med høyhæla røde sko stormanes. Ho hadd tydelig smakt på et eller annet stært og ga seg ikke før hun var blaut opp til knærne. Cirka ti meter fra land, midt ute i notposen, stoppet ho å vadd og veint sæ mot oss som stod forbauset igjen på land. ”Får dokk nå fesk”. Dæretter forsvant ho samme vein som ho kom, og mer så vi itj te ho. Det var første og siste gang jeg fekk oppleva ein sånn fangst. Det værste av alt, va at vi fikk fire fine auria i samme kastet, - turen koin fortsætt mot Kålbringen……….Nils

Floinnerfangsten:

Ei heilt sainn histori: Fire kara fra Statland hadd bestæmt sæ fer å dra te Kålbringen fer å prøv aurinota. Det va itj rætt kveln - det blæst fralaindsvind, men når dæm hadd dratt så langt va det fer gæli å itj kast. Nota blei rodd ut og inn kom et lass med storfloinner. Meir fesk fikk dæm itj dein natta. Karan kom te Statland tidlig på mårran med båten foill av flatfesk. Men dæm vest råd... I kjellar´n på Samvirkelaget va det et fellesfryseri. Floinra ble stabla lag på lag og fylt eit av fryseskapan opp te take. Da de kom heim ferklart karan at dæm hadd fått godt med fesk. Hælga ætter skoil kona til den eine mann heint søndagssteika i fryseriet. Da ho åpna døra ble ho møtt av en vegg med is - floinra va som ein isklomp. Det va berre å gå på med øks....Nils

Krigsårene: 1940 -1945

- Fortalt av Jon Høgden.
- Ætte okupasjonen i1940 grov tyskeran ei lang grøft innom Bråholmen kor kjerka står - tvers over Namsos sæntrum, - kalt den " Engelske kanal". Kanaln skoil hinner angrep sjøvegen fra blaint ainna engelskmeinnern, meint tyskeran.To unge tyskera hoildt på å lægg ne piggtrå på bægge sian av grøfta før dein ble fyilt med vatn. Spregningsbas Bjerkan, som va kjent fer sine skarpe replikka, - gikk tilfeldigvis forbi og utbrøt spontant da han så ungdomman som ødela byn: " Moran dokkers skoil bærre vesta, ka dokk hoil på med".....

Etterkrigsår i Namsos:

Torgeir Leifseth

Skoletur 1947 fra Namsos til Trondheim:

Høsten 1946 startet Namdal private gymnas med både språklinje og reallinje. Skolens rektor fra 1947, Rolf Andresen kom fra Oslo og var meget interessert i sport. Da skolen mottok invitasjon til å delta i et skoleidrettsstevne i Trondheim, var alle på skolen enige i at vi burde delta.
Det ble ordnet med buss, men plass til alle som ville være med ble det ikke. Jeg hadde tidlig på sommeren tatt sertifikat og fikk låne bil av min far, en 28 modell Ford kabriolet (A-Ford). Bilen var registrert for fem, og turen til Trondheim gikk som en drøm.
Avtalen med rektor var at hjemturen skulle foregå mandag morgen. Da stevnet var slutt søndag ettermiddag bestemte rektor at vi skulle reise fra Trondheim på kvelden og derved spare en skoledag.
Kjøring i mørke var uvant for meg, men det var ikke så lett å protestere overfor skolens rektor. Turen gikk fint helt til vi nærmet oss Beitstad. Da begynte det å snø tett. Med sommerdekk på bilen ble det straks vanskelig å kjøre videre.
Like før vi kom til brua på Vellamelen fikk jeg en sleng på bilen. Den tok med seg to stabbesteiner, gjorde salto i luften og landet med bakparten i steinrøysa og ble derfra slengt ut i den fullflødde elva. Bilen landet heldigvis på hjula og det reddet oss. Vi fikk trukket pusten før vannet fylte bilen. Jeg ble sittende fast med beinet i tregolvet i bilen, men klarte å komme meg løs og sammen med tre av passasjerene klarte vi å svømme i land. Det var stup mørkt og sistemann hadde tatt feil av retningen og svømt utover. Vi begynte å rope , men det var ingen som svarte. Han hadde imidlertid klamret seg fast til en stein. Han var så sliten at han ikke orket å svare oss med det samme, men fikk tilslutt krefter til å svare på ropene våre og svømte etter lyden. Alle hadde heldigvis reddet livet.
I et hus like ved brua fikk vi komme inn på kjøkkenet og fikk låne tørt tøy. Lensmannen ble varslet, kom tilstede og bekreftet at sjåføren var edru. Vi fikk stoppet bussen da den kom og fikk sitte på hjem til Namsos.
Følgende var med: Torgeir Leifseth, sjåfør, Jon Høgden, Hans Olav Trana, Tørris Rønning og Arnt Hundseth.
Bilen ble hentet til Namsos, plukket helt fra hverandre, lakkert på nytt og ny kalesje ble laget. Bilen som var blitt kjøpt på Spillum i 1945 av Harald Jakobsen, Johan J’s far, ble i vår families eie til først på femtitallet.

- Hørt fra T.D:
- Nån år ætte krigen vart de gjort nå arbeid bakom Løvold - kaia. Dæm mått spreng vækk storstein og mur ætte Tyskeran. Nykaia var under konstruksjon og sprængingbasen ropt: "Fyr o´hoi". Folk som va nyskjerrige trakk seg tilbake og gikk i dækning.
- Plutselig hørt dæm et forferdelig leven under kaia og dæm såg ein mann som fossrodd utover fjorn. Sprægningbasen spratt opp, - løp utover og ropt ætte kaill´n: "Bærre lægg inn åran Peder,- du e færdig læll"...
-------------------------------------------------------------